The universe moves in mysterious ways...

Er det èn ting som er sikkert, så er det iallefall det...!!

I Januar 2011 startet jeg på min siste praksis i sykepleierstudiet, på Barnemedisinsk poliklinikk, Rikshospitalet. Her trivdes jeg så godt og hadde en fantastisk praksisperiode - ALT var så bra. Jeg hadde to rådyktige veiledere, men alle som jobbet der var så innkluderende og lot oss studentene som var der få bli med, se, prøve, lære. Her er et blogginnlegg som jeg skrev etter de 3 første ukene: http://elinslilleboble.blogspot.no/2011/01/en-dag-i-praksis.html
og her er et jeg skrev siste uken: http://elinslilleboble.blogspot.no/2011/03/sluttevaluering-i-morgen.html

Jeg var der i praksis i 10 uker, og det var med ganske stor sorg jeg avsluttet praksisperioden min der, og min store drøm etterpå var å kunne få jobb - akkurat der. (http://elinslilleboble.blogspot.no/2011/03/siste-dag-i-praksis-og-behagelig-fridag.html)
Men som jeg også skrev i blogginnleggene så ville det være mer drøm enn realisme, for dette er et sted hvor høykompetente sykepleiere jobber så selvstendig, at det hverken er "plass" til studenter som jobber ved siden av studiet eller nyutdannede sykepleiere. Dessuten er det jo en poliklinikk, hvilket betyr åpningstider fra mandag til fredag, kun på dagtid... Og DET er jo noe som er meget ettertraktet for sykepleiere, siden det stort sett bare er turnusarbeid.

Men drømmer er vitig å ha, og jeg hadde flere venninner som backet meg opp, og sa at jeg ikke måtte gi opp håpet, for drømmer kunne bli virkelige. Husker spesielt min samtale med Ingunn, som så meg inn i øynene når jeg fortalte hvor liten sannsynlighet det var for at jeg skulle klare å få en jobb akkurat der, og sa: "Vet du, Elin, er det noen som kommer til å få til akkurat det, så er det nettop deg, det er jeg overbevist om" 

For noen dager siden så ryddet jeg i skapet, og frem dukket alle remediene fra den siste tiden min i praksis, på nettop Barnemedisinsk poliklinikk, adgangskort, notatbok, elvalueringspapirer, avskjedskortet og gaven fra kontaktsykepleieren min osv. Jeg ble sittende og lese og bla i alt dette og mimre tilbake til denne spesielle tiden, mens jeg angret på at jeg ikke hadde gått innom når jeg var på Rikshospitalet i forbindelse med Adrians fødsel og holdt relasjonen "varm".
Så går det ytterligere noen dager, jeg er på lørdagsvakt og ser at mamma har ringt meg. På svareren min ligger en beskjed om at jeg må ringe henne, for hun har nemlig vært i selskap kvelden før og har noe spennende å fortelle.
Ringer henne opp igjen, intetanende om hva den telefonsamtalen vil ha å si for mine neste dager.
For hun har nemlig vært i samme selskap som min sekundære veileder i praksisen på barneklinikken, og hun husket meg SÅ godt! Mamma hadde fortalt hvor mye jeg hadde snakket om denne praksisen og hvor dypt og inderlig jeg ønsket å få en fot innenfor der, hvorpå hun sier til mamma at de faktisk har behov for ekstravakter for tiden. Så hun ber meg om å ta kontakt, så skal hun formidle videre med de beste anbefalinger til avdelingssykepleieren.
Jeg går nesten ut av mitt gode skinn. Hva er egentlig oddsen for dette? Jeg tenker at uansett utfall herfra, så er jeg så nære jobb der som jeg noen gang har vært, at bare det i seg selv nesten er "nok" for meg...
Påfølgende mandag tar jeg kontakt med henne, onsdag tar avdelingssykepleieren, som også husker meg fra praksis utrolig nok, kontakt og i dag har jeg vært hos dem på samtale.
Og nå er det avtalt at jeg skal begynne å ta ekstravakter der fra 1.november...!!!!!!
Jeg er regelrett blitt headhuntet inn...

Tar turen innom vaktrommet for å si hei og takk til hun som har satt igang det hele, og der var det mange kjente fjes som viste tydelig at de syntes det var hyggelig å se meg, og så glade for at jeg skulle begynne å ta vakter hos dem. Møtte også min hovedveileder som ga meg en gooood klem og sa at hun syntes det var helt fantastisk at jeg skal begynne å jobbe der! :-)

Det her er så stort for meg, og jeg er så hopp sprettende glad!!!!