What makes it worth it

Dette er den tiden hvor jeg begynner å syte og klage over ting rundt studiene (ref forrige innlegg). Det skjer et par ganger i året; før jul og før sommerferien. I disse periodene spør jeg meg selv hvorfor i alle dager jeg forlot min trygge tilværelse på legekontoret med 8-16 jobb, fri hver helg og ikke minst hver kveld til fordel for å sitte å rive meg i håret over oppgavetekster, pensumlitteratur og idiotiske praksisoppgaver.
Jeg får også av og til spørsmål om hvorfor i alle dager jeg tar en utdannelse til et yrke med turnusarbeid, som er dårlig betalt, hvor man alltid er underbemannet og stort sett må forvente å løpe bena av seg.

Så hvorfor gjør jeg dette? Tja, kanskje er det som dem sier, at noen føler et "kall"? Jeg har iallefall aldri følt meg så på rett hylle her i livet som når jeg er i praksis, jeg har aldri vært sikrere på at "dette er riktig for meg" enn etter at jeg startet på sykepleierstudiet. Jeg har hatt den ene oppturen etter den andre og jeg har hatt superflaks med det aller aller meste: veiledere, medstudenter, praksisplasser, praksisveiledere, praksisgrupper osv osv. Jeg stortrives, og i dag opplevde jeg det som virkelig gjør at alt slitet er verdt det. Jeg kan ikke si så mye om denne pasientens bakgrunn og historie, men jeg kan si at han kom inn på avdelingen som en ensom, dypt deprimert, sint og bitter mann. Jeg har fulgt han opp en god stund nå, og i dag skulle vi ut på tur og mens jeg driver og pakker sekken sier han plutselig til meg: "Elin, jeg kommer til å huske deg resten av livet og alt du har gjort for meg - tusen takk!"
Jeg ble så paff og rørt, og måtte jobbe hardt for å ikke få tårer i øynene. Jeg tittet opp på min medstudent  og så at det var ikke bare meg som slet med å holde tårene tilbake. Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme, og det beste komplimentet jeg har fått noensinne.

Den følelsen jeg forlot praksisplassen med i dag, den følelsen gjør det hele verdt det. Jeg vet jeg ikke kan "redde verden" men vissheten om at jeg kan bidra til å gjøre noen menneskers dag lysere og lettere, og at jeg kan bidra til å øke enkelte menneskers livskvalitet for en periode - ja, that is what makes it worth it!

Snakk om å få servert en god porsjon motivasjon når man virkelig trenger det!
JA! Det er dette jeg vil! Jeg gir vel f*** i den dårlige lønna, så lenge jeg kan gå hjem fra jobb med en god følelse i magen og vissheten at jeg har gjort gode ting for andre mennesker. Nå i psykiatrien har jeg jo også fått et helt nytt syn på hva sykepleie innebærer og fått møte disse vakre, unike menneskene som opplever store kriser, og jeg klarer å hjelpe dem til å få det bedre... Herregud,  jeg elsker "jobben" min!!