Praksis

1/4 av praksisen på sykehjemmet er snart over. Det går greit, og har vært mye bedre enn hva jeg fryktet. Men jeg må si jeg beundrer de som orker å ha det yrket i 20-30 år! Imponert over at de orker å gå i de turnusene i så lange tider og at det har det engansjementet de har, år etter år. Det er definitivt ikke ett yrke for meg, det er alt for rutinepreget for min del. Men for all del, jeg forstår jo hvorfor det må være rutinepreget, men jeg trenger mer utfordringer i hverdagen, ellers blir jeg lei, kjeder meg og blir utbrent. Det har jeg jo sett før, men det er jo greit å ha kjent på det og å ha gitt det ett forsøk.

Men det er godt å være student på et sånt sted da. Godt å ha den lille ekstra tiden til de gamle, muligheten til å gi de litt ekstra oppmerksomhet og muligheten til å sette meg ned med dem og prate om alt og ingenting. Det varmer å se hvordan de lyser opp når de ser meg, og det gir meg bekreftelse på at jeg er på rett vei når jeg får høre at det er så godt at "sånne som meg" er på vei inn i sykepleieyrket. Jeg skulle så gjerne hatt lysten og ønsket om å jobbe innen geriatri, for geriatrien skriker etter folk og det er et yrke hvor man virkelig kan gjøre en forskjell. Et yrke hvor man med ganske små grep kan gjøre hverdagen mye bedre for noen. Om man vil.
Så det er egentlig med litt tungt hjerte jeg innser at det er ikke er nok for meg, at det ikke er de eldre jeg skal "ut dit for", men det er for barna og ungdommen... Det er de jeg brenner for. Foreløpig iallefall. For man skal aldri si aldri ;)