Tanker

Idag har jeg en litt tankefull dag. For et halvt år siden begynte Tor og jeg å snakke om barn. Han har vært klar en stund nå, men det har ikke jeg. Jeg har jo startet på et bachelorstudie og det passer liksom ikke. Men når passer det egentlig? Vi ble den gang enige om at hvis ting var like bra mellom oss til våren, som det har vært det siste året, skulle jeg kutte ut p-pillen og la naturen gå sin gang.
Vi har nå vært sammen i ca 1,5 år, men har kjent hverandre i 2,5. Vi var to redde, brente sjeler som fant hverandre etter en periodes vandring "side by side" på vennskapens sti.
Vi har hatt en LANG vei, gjennom tykt og tynt, med virkelig onde og gode dager. Men det har tvunget oss til og gitt oss evnen til å virkelig prate sammen, helt ned til smerterskelen.
All den dritten vi var gjennom i bli-kjent-perioden, alle den tøffe tiden vi hadde i starten og all den testingen vi utsatte hverandre for har virkelig båret frukter. Vi har fått et fantastisk forhold, med så mye glede og opplevelser. Vi har en helt utrolig god kommunikasjon og vi "spiller hverandre supergode" som Tor bruker å si, det er rett og slett perfekt! Og i natt spurte han meg, hva jeg ville svart om han fridde. Jeg spurte om han pønsket på noe, og fikk til svar at han hadde planene klare, men ville være sikker på at jeg svarer ja før han tør.
Det førte til en lang samtale, om fortiden, nåtiden og fremtiden. Om OSS, om at vi virkelig elsker hverandre og om at vi begge har ønsket og troen på at det er OSS.
Vi har alt vi kan ønske oss hos hverandre og vi føler oss "meant to be", uansett hvor klisjèaktig det enn høres ut. Derfor kjenner jeg meg mer klar for barn nå enn det jeg noensinne har gjort før. Jeg nærmer meg, og det er med sommerfugler i magen jeg jeg må erkjenne at jeg er spent på hva 2009 vil bringe oss. Nye eventyr venter på oss <3