Dramatiske dager...

Jeg har vurdert litt frem og tilbake om jeg skal skrive dette blogginnlegget eller ikke, men har kommet frem til at jeg skal skrive. Som jeg har skrevet før, dette er min blogg, jeg skriver for min egen del og skriving er en form for terapi for meg. Denne bloggen er ganske personlig, og vil av og til inneholde ting som for andre kan fremstå som litt sensitivt, men som det står: dette er mitt liv, på godt og vondt. Av og til er ikke livet godt, så da må man også akseptere det. 

Jeg vil advare om at det som kan komme frem i dette innlegget både er detaljert og kanskje ikke så hyggelig å lese, men dette er min opplevelse og jeg har behov for å skrive om det.

Det er ikke så langt mellom oppturer og nedturer, etter en fantastisk hyggelig og innholdsrik helg fulgte mandagen på med det nøyaktig motsatte. Etter å ha tatt farvel med de siste Trondheimsgjestene begynte jeg å få en del smerter i magen. Magesmerter er noe jeg har ganske ofte, både i forbindelse med at jeg sliter litt med fordøyelsen og allergi mot hvetemel, men også i forbindelse med menstruasjon og eggløsning. Så det er få dager i  løpet av en måned jeg ikke kjenner magen min. 

Men dette var annerledes, det satt helt nederst i magen. Etterhvert begynte jeg å skjønne at dette ikke på noen som helst måte var normalt og at jeg burde ha tilsyn av lege. Ringer litt rundt men å få tak i lege på en mandag kl. 13 er ikke så lett, så endte opp med å få time på Oslo City kl 14.30. Smertene tok seg kraftig opp og på vei opp til legekontoret innser jeg at det var idiotisk å bestille time på et legekontor som ligger på toppen av et kjøpesenter. Bare å skulle gå mellom alle de menneskene med kraftige magesmerter var en prøvelse i seg selv, i tillegg var heisen så ekstremt treg at jeg til slutt ikke klarte å stå i heisen, jeg følte at jeg holdt på å besvime så jeg måtte legge meg ned - I HEISEN på Oslo City! Moro? - not! Prøvde hardt å ignorere det faktum av hundrevis av folk som stirret. Inne på legekontoret ble jeg tatt inn umiddelbart. Jeg hadde store smerter og problemer med å komme meg opp i undersøkelsesbenken. Etter litt undersøkelser og tester sier legen at hun ikke kan utelukke graviditet utenfor livmor og fordi det er en livstruende og akutt tilstand må hun legge meg inn. Hun spør om jeg føler at jeg trenger ambulanse eller om vi kan kjøre til Ullevål selv, for det vil gå raskere. Tenker at det skal nok gå bra... 

Det er den verste bilturen jeg har hatt i mitt liv. Det var så vondt, jeg var så redd - jeg satt bare og gråt og hylte om hverandre og når vi nærmet oss ullevål var det så vondt at jeg kastet opp, ut av vinduet på bilen. Når vi kommer frem klarer jeg ikke gå og må trilles inn i rullestol. Jeg får ligge på en båre mens vi venter på konsultasjonen på legen, fordi jeg lettere klarer å holde smertene i sjakk med å ligge, helt til jeg må på do. Kroppen fikser ikke den belastningen det er å reise seg opp, slik at jeg kaster opp og får diaré oppi alle disse smertene. Det ultimate lavmål. Så liten har jeg aldri følt meg. Jeg satt inne på do og klarte ikke komme meg inn til legetimen. Jeg var utslitt, gjespet på innpust og kastet opp på utpust. Det var grusomt og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Til slutt får jeg litt kontroll og kommer meg inn til legen og opp på undersøkelsesbenken. Hun finner raskt ut at det er blod i buken min, og sier at jeg må hasteoperers. I mellomtiden har Tor gått ut for å legge mer penger på bilen. Hun sier at jeg må sitte inne hos henne mens hun ringer og melder meg til operasjon for hun tør ikke la meg sitte alene på venteværelset, og godt er det for kun et par minutter senere får jeg et kraftig blodtrykksfall. Det ringer i ørene, jeg kjenner jeg kaldsvetter, jeg skjelver, fryser - hører legen sier til den andre i telefonen "jeg må legge på, jeg har en meget dårlig pasient her" Plutselig ligger jeg i en seng og blir trillet opp til post operativt hvor jeg kan ligge til overvåkning frem til operasjonssalen er klar. En bekymret Tor løper ved siden av. 

Oppe på Postoperativt får jeg fantastisk god behandling, og Tor får lov til å være der og holde meg i hånden. 

Jeg blir så godt ivaretatt, jeg får intravenøs væske og god smertelindring - faktisk er jeg så smertelindret at jeg er susete i hodet :P hehe men det er bare godt etter timesvis med intense smerter. Jeg blir også overvåket med puls,oksygenmetning, blodtrykk og hjerterytme - en sykepleier følger med meg hele tiden. Jeg er ved godt mot og slapper av, tenker at nå ordner alt seg. Tor knipser et bilde av meg for å sende til mamma for å vise at jeg smiler og er ved godt mot.

Rett etter at dette bildet er tatt får jeg et nytt og alvorlig blodtrykksfall. Jeg husker at jeg sier at jeg er svimmel og kvalm, jeg kjenner at svetten begynner å piple i pannen og at jeg blir så trøtt så trøtt. Har bare lyst til å lukke øynene og bare sove. Registrerer plutselig at sengen min blir tippet så jeg ligger med hodet rett ned, hører de snakker om hvor mye Efedrin de skal gi og en sykepleier står og presser på posen med saltvann for å øke trykket. Kroppen min gikk inn i noe som kalles hypovolemisk sjokk:  Blodtrykket mitt falt til 60/35 (normalt er 125/80) pulsen var på 135 (normalt 80) Dette skjedde fordi jeg blødde mye i magen, slik at det ikke var nok blod igjen i årene for å opprettholde et normalt blodtrykk. Men de fikk meg "oppe og gå igjen" og anestesilegen hadde kastet alt han hadde i hendene og kommet løpende. Kort tid etter blir jeg rullet inn til operasjon. Full narkose, 4 hull i magen, blitt tappet for masse blod i bukhulen - ting har vært alvorlig og det var en livstruende tilstand jeg var i. 

Tor fikk lov til å komme inn til meg igjen etter at operasjonen var over, og siden jeg midt oppi det hele syntes det var sykepleiefaglig interessant å følge med på alt som skjedde rundt meg, visste han at jeg syntes det var helt ok at han tok dette bildet. Det illustrerer også litt hvor alvorlig det er når man ser alle de slangene og apparatene jeg er koblet til; pulsmåler, nesekateter, hjerterytmemåler, blodtrykksmåler, intravenøs væske,  7 koblinger til intravenøs behandling og evt blodprøvetaking. Man kan trygt si at jeg var godt ivaretatt under operasjonen og etterpå!

De forteller meg at funnene overrasket dem, fordi de ikke fant noen fostersekk, hverken i livmorområdet eller i egglederene, men de fant en cyste i eggstokken. Det som kalles det gule legemet (det er folikkelen som egget ligger i før det "sprekker" og man har en eggløsning) var vokst seg stort og blødde ut i buken. Men siden HCG-verdiene mine var så høye så måtte det være et foster der et sted, så de mistenker at befruktningen har skjedd inne i eggstokken, noe som er en ekstremt sjelden tilstand. De har tatt biopsi av den for å få et svar på om det var det som ble konklusjonen, de har også tatt en utskrapning i tilfelle det satt igjen noen rester etter en evt abort i livmoren, men det trodde de egentlig ikke for livmorsslimhinnene var helt normale. Så det er ikke sikkert at de noen gang får 100% svar på hva som faktisk har skjedd. Men jeg var iallefall utenfor livsfare og kroppen min kunne starte med arbeidet med å normalisere seg igjen, men jeg hadde fremdeles mye smerter og måtte bli liggende på sykehuset i 2 netter. 

Videre er jeg blitt fulgt opp jevnlig med blodprøver som viser at HCG-verdiene raser nedover, noe som igjen viser at de har fått fjernet alt og jeg har hatt nok en ultralyd som viser at det er noe blod igjen i magen slik at det er det som gir smertene, men det vil reabsorberes og forsvinne av seg selv. Så nå er jeg endelig hjemme og på bedrigens vei etter 2 netter på sykehuset. Jeg har mistet mye blod, så jeg er slapp og trøtt og må ta store doser med jern de neste 14 dagene. Jeg må utsette eksamen og får ikke reist på sydenturen jeg har gledet meg til så lenge. Både fordi jeg er nyoperert og fordi jeg ikke kan få sol på eller bade med operasjonssår før det er gått minimum 1 uke. I tillegg vil legen ha meg til kontroll om 1 uke. Sånn sett er det kjipt at det skjedde nå, så nært til turen, men for å se det på den positive siden så er det bedre at det skjedde nå. Tenk om det hadde skjedd i Tyrkia?! Jeg hadde ikke følt meg like trygg hvis jeg hadde havnet på sykehus der, for det hadde skjedd før eller siden...

Så til dere som evt lurer, jeg sørger ikke over noe tap av noe "barn", for jeg visste jo knapt at jeg var gravid, jeg er bare glad for at jeg er i live og at alt gikk så bra som det gjorde. Jeg er glad for at jeg tok kroppens signaler på alvor og kom meg til lege såpass kjapt, for om jeg hadde fått det siste blodtrykksfallet hjemme, ja da hadde ikke ting gått så bra. Jeg har fått pratet ut om redselen og jeg har grått når det gikk opp for meg hvor galt det kunne ha gått. Derfor har jeg det bra nå, både fysisk og psykisk - og jeg har verdens beste kjæreste som støtter meg og er der for meg 100% Han har vært en fantastisk pårørende som har holdt familie løpende oppdatert og han har vært en styrke for meg når jeg var veldig svak! Så selv om jeg for 2. gang i livet har gjennomgått akutt, livstruende sykdom, så er jeg voldsomt takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Jeg har fått så mange meldinger, hilsener, varme tanker og gode ord. Jeg beklager at jeg ikke har orket å svare alle, for har til tider vært helt utkjørt, men vit at jeg er uendelig takknemlig og setter enormt stor pris på all omtanken. Men min aller største takk går til det vakreste menneske jeg vet av: