Reunion-night

Sommeren for snart 17 år siden dro jeg og 3 av mine da nærmeste venninner på språkreise til England.

Vi var 16 år, "on top of the world" og klar for spennende eventyr. Vi skulle reise med buss fra Oslo til England og ha to overnattinger i Paris på veien.

4 spente jenter - f.v: Christine, meg, Laila og Anja.

3 uker var vi i England og på denne turen ble vi kjent med mange ungdommer fra rundt omkring i Norge.  Spesielt var det 2 gutter fra Risør som vi connected best med, og vi ble et 6-kløver fra dag 1.  

Da turen var over og vi var tilbake igjen i Norge, var det fremdeles lenge igjen av skoleferien og Christine og jeg kjente savnet etter disse herlige menneskene vi var blitt kjent med, og reiste på besøk til Risør for en langhelg. Der ble vi inkludert i disse guttas vennekrets og vi hadde aldri opplevd maken til innkludering og etter den helgen var det blitt knyttet mange nye sterke vennskapsbånd, som dro oss tilbake om igjen og om igjen. Anja og Laila ble med en gang i blandt, men det var Christine og jeg som følte det sterkeste båndet. Sommeren etter ble det til at Christine og jeg bodde i Risør halve sommerferien og drev en ute-cafè der nede. Båndene ble enda sterkere og vi hadde fått en stor vennekrets i Risør, vi var invitert med overalt, - hyttetyrer, fester, by-kvelder, badeturer, grillkvelder osv osv. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at det var en av de beste epokene i livet mitt, helt bekymringsløst - bare masse glede og gode opplevelser med fantastiske mennesker.

Båndet mellom meg og den ene gutten fra språkreisa ble etterhvert såpass sterkt at vi den høsten ble kjærester. Vi var da 18 år, jeg gikk siste året på videregående og han var akkurat ferdig på videregående og tok strøjobber rundt omkring i Oslo for at vi kunne være mest mulig sammen. Vi var sammen i nesten 2 år og var en stor del av hverandres vennekrets, det var derfor et stort brudd for oss begge da vi slo opp høsten 1997. Vi var fremdeles gode venner, men han hadde flyttet til Stavanger for å studere og ja, jeg hadde vel strengt tatt bare vokst ut av følelsene.
Vi holdt kontakten en stund, men som det ofte går så blir det mindre og mindre. Det endelige kontaktbruddet kom vel da han fikk ny kjæreste, tror ikke hun ønsket at han skulle ha kontakt med meg, for han svarte plutselig aldri på sms elle mail lengre, og ikke tok han telefonen når jeg ringte heller. Man kan jo ikke annet å akseptere det, og livet mitt gikk videre, jeg hadde også fått meg ny kjæreste og etterhvert ble det heller ikke naturlig for meg å prøve å opprettholde kontakt.

Men jeg savnet og tenkte massevis på disse menneskene jeg hadde blitt så glad i der nede i Risør, og etterhvert ble jo også kontakten med dem fadet ut etterhvert som de også ble spredd rundt omkring i landet på ulike studier.  Det var spesielt én person jeg savnet kontakten med mest, det var bestekompisen til min eks, som også ble en veldig god kamerat av meg.
Av og til møter man mennesker man har så god connection med som venn, uten at det er noen form for tiltrekning der, og det hadde vi. Vi hadde det så gøy sammen, var på samme plan humormessig og livssynsmessig. Men også han forsvant etterhvert og det siste jeg visste om han var at han hadde flyttet til Trondheim for å studere medisin.  Siden jeg da også hadde ny kjæreste, var blitt samboer og hadde et stort nettverk her, så ble det ikke til at jeg jobbet hardt for å opprettholde kontakt. Samtidig var han bestekompisen til min eks som tydeligvis ikke ville ha kontakt med meg, så jeg syntes det var litt vanskelig å skulle jobbe for kontakten så jeg lot det hele være. Men jeg tenkte på han nå og da og savnet kontakten med han gjennom disse 12 årene siden det tok slutt med meg og min eks. 

Etter at facebook kom så har jeg jo fått tilbake noe kontakt med noen av de gamle vennene fra Risør. Men akkurat han er jo selvsagt ikke på facebook, men jeg har fått vite av felles bekjente at han bodde rett borti gata her hvor Tor og jeg bor nå. Men når det er gått over 11 år siden siste kontakt så blir det jo ikke så lett å bare ta en telefon og bare: "hei du, husker du meg eller? - vi er faktisk nesten naboer"

Derfor var det med store øyne da jeg hadde min aller første praksisdag på Rikshospitalet nå i januar og plutselig dro kjensel på en fyr kledd i grønt borti koridoren. Så var det han! Jobber som anestesilege på Rikshospitalet. Det virket som han syntes det var like moro å treffe igjen meg og vi avtalte at vi måtte ta noen pils sammen en dag og rett og slett bare catche opp. Jeg kontaktet Christine og hun var like gira som meg på å treffe han. 

Så i går var kvelden vi hadde vår lille reunion. Det tok ikke veldig lang tid før vi var tilbake i gammel tralt, timene fløy, vi skravlet og koste oss med litt godt i glassene og litt snacks på bordet. Moro å se at vi alle 3 er nesten akkurat de samme som den gang, bare en del år eldre. Litt flere rynker, litt mindre hår og alle et par kilo tyngre :P haha. Jeg hadde i anledning funnet frem masse gamle bilder fra svunne tider, så det ble mye latter og mimring, gode historier og opplevelser som var glemt, og vi var alle enige om at det virkelig hadde vært en fantastisk tid.  Da vi tok farvel ut i de små nattetimer, ble vi enige om at det ikke måtte gå 11 år til neste gang, og at vi på denne siden av sommeren skulle prøve å få til en liten vårfest hvor vi samler enda fler av de som var i den gamle gjengen.
Så får vi bare håpe at vi faktisk får det til da ;)

Reunion-kvelder er virkelig morsomme saker! :D

(Sånn til sammenligning med bildet på toppen - meg og Christine - 16 år senere :p

Litt mørkere og litt eldre ;) hehe)