I dag er jeg trist.
Nå er det en realitet - mitt barndomshjem, og det som har vært Tor og mitt sitt hjem de siste 2 årene er nå lagt ut til salg :(
Hjemmet mitt, som har vært HJEMME uansett hvor i verden jeg har befunnet meg, skal selges til andre mennesker. Det er noen andre enn min familie som skal bo i dette huset. Det kjennes vondt. Det er helt uvirkelig å se annonsen på Finn og neste helg starter det med visninger! Kjenner faktisk at tårene presser på nå når jeg skriver dette.
Mamma og pappa flyttet hit da jeg var 2 år og her bodde jeg til jeg flyttet for meg selv da jeg var 21. Så var det en liten tur hjem igjen da jeg var 23, etter at jeg hadde jobbet på Mallorca og sagt opp leiligheten min før jeg dro dit. Neste gang jeg flyttet hjem var faktisk i en alder av 28, da det ble slutt på samboerskapet mellom Kim og meg. Så jeg har vært inn og ut av disse dørene i 30 år...
Det er uhorvelige mengder med minner i dette huset -gode og noen mindre gode. Her har jeg vokst opp. Jeg har lekt, sovet, spist, badet, dusjet, grått, ledd, skreket, danset, sett på tv, lest bøker og blader. Her har jeg opplevd latter og glede, forelskelser og bearbeidet kjærlighetssorger. Hatt raserianfall og latterkramper. Hatt "slosskamper" med søs og foreldre. Her jeg feiret bursdager og konfirmasjon, lært om tradisjoner om hvordan man skaper fantastiske julefeiringer som brenner seg fast i sjelen og som man ønsker å videreformidle om man selv en gang får barn. Her har jeg hatt fester og sammenkomster. Ja, alt som hører et hjem til. Bare det å gå inn i huset her har alltid gitt meg ro - jeg er hjemme, jeg er trygg her!
Men barndomshjemmet mitt har jo ikke vært "barndomshjemmet" mitt som jeg kjente det de siste 5 årene. Et hjem skapes jo av de som bor der, så barndomshjemmet mitt forsvant jo egentlig for 5 år siden, da mamma og pappa gikk fra hverandre. Da ble det "hjemme hos mamma", alt var likt, men allikevel ikke det samme. Det var ikke lengre det samme å komme hjem til jul, det føltes ikke lengre likt å "komme hjem" som før. Jeg hadde et stort savn etter "hjemmet mitt" og det tok meg ganske lang tid å slå meg til ro med at det var sånn det kom til å bli, fordi ting aldri ville bli som det en gang var.
Etter 3 år hvor dette var bare mammas hjem, ville mamma flytte, men så knyttet som hun fremdeles var til huset og fordi vi alle drømte om at huset skulle bli i familien, flyttet Tor og jeg inn og gjorde det til "vårt" hjem, med vår stil.
Disse tingene gjør at jeg på en måte har blitt bittelitt distansert i tanken på at dette hjemmet er mitt barndomshjem. De siste 2 årene har det jo som sagt vært Tor og mitt sitt hjem, men selv om jeg har distansert meg litt fra tanken på at det er barndomshjemmet som skal selges så er det allikevel veldig sårt. Det er så mye historie i dette huset, huset har sjel. Alle som er innom her kommenterer faktisk at det er en veldig god atmosfære i dette huset, man faller til ro her, slapper av. I 30 år har min familie og våre venner kunnet funnet ro her, nen nå må vi la det gå. Noen andre skal få gleden av å bo her, for Tor og jeg har ikke råd til å kjøpe dette huset. Det har heller ikke søsteren min, og det må selges fordi mamma har kjøpt seg inn i et nytt boligprosjekt og orker heller ikke å ha ansvaret for et såpass stort hus. Det kreves mye arbeid med et slikt hus, mye vedlikehold og dessverre er det ikke så veldig mange andre enn pappaen min som virkelig var handy av oss, slik at det blir for tungt å ha et såpass stort hus.
Mamma og pappa flyttet hit da jeg var 2 år og her bodde jeg til jeg flyttet for meg selv da jeg var 21. Så var det en liten tur hjem igjen da jeg var 23, etter at jeg hadde jobbet på Mallorca og sagt opp leiligheten min før jeg dro dit. Neste gang jeg flyttet hjem var faktisk i en alder av 28, da det ble slutt på samboerskapet mellom Kim og meg. Så jeg har vært inn og ut av disse dørene i 30 år...
Det er uhorvelige mengder med minner i dette huset -gode og noen mindre gode. Her har jeg vokst opp. Jeg har lekt, sovet, spist, badet, dusjet, grått, ledd, skreket, danset, sett på tv, lest bøker og blader. Her har jeg opplevd latter og glede, forelskelser og bearbeidet kjærlighetssorger. Hatt raserianfall og latterkramper. Hatt "slosskamper" med søs og foreldre. Her jeg feiret bursdager og konfirmasjon, lært om tradisjoner om hvordan man skaper fantastiske julefeiringer som brenner seg fast i sjelen og som man ønsker å videreformidle om man selv en gang får barn. Her har jeg hatt fester og sammenkomster. Ja, alt som hører et hjem til. Bare det å gå inn i huset her har alltid gitt meg ro - jeg er hjemme, jeg er trygg her!
Men barndomshjemmet mitt har jo ikke vært "barndomshjemmet" mitt som jeg kjente det de siste 5 årene. Et hjem skapes jo av de som bor der, så barndomshjemmet mitt forsvant jo egentlig for 5 år siden, da mamma og pappa gikk fra hverandre. Da ble det "hjemme hos mamma", alt var likt, men allikevel ikke det samme. Det var ikke lengre det samme å komme hjem til jul, det føltes ikke lengre likt å "komme hjem" som før. Jeg hadde et stort savn etter "hjemmet mitt" og det tok meg ganske lang tid å slå meg til ro med at det var sånn det kom til å bli, fordi ting aldri ville bli som det en gang var.
Etter 3 år hvor dette var bare mammas hjem, ville mamma flytte, men så knyttet som hun fremdeles var til huset og fordi vi alle drømte om at huset skulle bli i familien, flyttet Tor og jeg inn og gjorde det til "vårt" hjem, med vår stil.
Disse tingene gjør at jeg på en måte har blitt bittelitt distansert i tanken på at dette hjemmet er mitt barndomshjem. De siste 2 årene har det jo som sagt vært Tor og mitt sitt hjem, men selv om jeg har distansert meg litt fra tanken på at det er barndomshjemmet som skal selges så er det allikevel veldig sårt. Det er så mye historie i dette huset, huset har sjel. Alle som er innom her kommenterer faktisk at det er en veldig god atmosfære i dette huset, man faller til ro her, slapper av. I 30 år har min familie og våre venner kunnet funnet ro her, nen nå må vi la det gå. Noen andre skal få gleden av å bo her, for Tor og jeg har ikke råd til å kjøpe dette huset. Det har heller ikke søsteren min, og det må selges fordi mamma har kjøpt seg inn i et nytt boligprosjekt og orker heller ikke å ha ansvaret for et såpass stort hus. Det kreves mye arbeid med et slikt hus, mye vedlikehold og dessverre er det ikke så veldig mange andre enn pappaen min som virkelig var handy av oss, slik at det blir for tungt å ha et såpass stort hus.
So this is goodbye.
Slik er jo livet, man kan ikke alltid holde fast i fortiden av affeksjonsverdier. Noen ganger må man bare fortsette fremover, uten å se seg tilbake. Det er det jeg føler at skjer nå. Når jeg går ut døren her for siste gang, forlater jeg på sett og vis også Manglerud og hele oppveksten min. Manglerud vil gå fra å være "hjemme" til "der jeg kommer fra og vokste opp" og noe sier meg at jeg ikke ender tilbake hit igjen. Men den som lever får se...
Her er annonsen - her er mitt hjem, gjennom 30 år, til og fra -
Her er annonsen - her er mitt hjem, gjennom 30 år, til og fra -
jeg føler at huset ikke har noen ting på finn å gjøre, men den brutale virkeligheten er at det er der:
Jeg føler med deg snuppa mi og sender deg en varm klem. :)
SvarSlettSkjønner at du synes dette er sårt og trist, men jeg vet hvor mye dette har stresset deg den siste tiden, så det blir vel på en måte godt å få det overstått også? =) Masse gode tanker og klemmer til deg, søta!
SvarSlettTakk skal dere ha!
SvarSlettJa, det er sårt og vondt, og forferdelig slitsomt med alt rundt et salg. Så midt oppi det hele er det jo en følelse som sier det skal bli godt å bli ferdig med denne prosessen. Men det er en fryktelig uvirkelig tanke. Har jo vært hjemmet mitt i over 30 år så...
Så kjipt at huset må selges! Sikkert mange minner som dukker opp i en sånn prosess ja. Flotte bilder, men rart de ikke har med bilde av den fine gangen deres?
SvarSlett