Skjebnens ironi?

Jeg tror på skjebnen... eller, jeg liker iallefall å tro på den. Det er liksom alltid en god tanke at ting skjer for en grunn. Jeg tror også at livet kan fortone seg enklere om man tenker slik.
Jeg mener ikke at jeg tror at det er slik at alt er skjebnebestemt og at veien er staket ut for deg fra fødsel til døden, men JEG føler ihvertfall at mange ting skjer for en grunn og at det er mye som henger sammen på de merkeligste måter. Men nå skal jeg ikke gå inn på en eksistensiell diskusjon her, for det er ikke det som er meningen med dette innlegget, dessuten så har mitt syn på disse tingene så mange nyanser at jeg uansett ikke vil klare å forklare hva jeg mener skriftlig...
Men grunnen til at jeg nevner dette er at jeg stadig opplever ting som "bekrefter" denne tankegangen, og nå har det nettopp vært en ny "situasjon":

Vi har jo på grunn av salget av huset lett etter et nytt sted å bo en stund nå. Vi har ikke hatt dårlig tid, men har tenkt at det sikkert er lurt å begynne å titte. Men jeg har hele tiden hatt en utrolig ro på at dette kommer til å ordne seg, vi kommer til å få en leilighet vi har lyst på og som passer oss bra. Jeg har også tenkt at jeg skal ha en god magefølelse på leiligheten jeg finner på finn før vi eventuelt drar på visning. Ingen leiligheter så langt har gitt meg det.

Så skjer det rare: Vi får plutselig et tilbud om å leie den leiligheten som Tor bodde i da vi ble kjent, og fra den datoen som passer oss best!! Ikke hans første leilighet i Oslo (å gud, den hadde IKKE vært aktuell iallefall :P haha. Sokkelleiligheter er jeg definitivt ferdig med og den var vel ikke akkurat av den fresheste sorten heller...)

Uansett, etter at Tor hadde bodd i Oslo i 1/2 år, flyttet han og broren sammen i en stor og fin 3-roms leilighet midt på Torshov. Tor og jeg hadde bare kjent hverandre i noen få måneder da, men vi var jo venner så jeg hjalp han med å flytte inn, og av en eller annen grunn fikk jeg den gang en rar følelse av det var vi som flyttet inn der, og ikke han og broren (og på den tiden hadde jeg ingen tanker om at vi noen gang kom til å bli kjærester heller) Så det var liksom en så rar følelse så jeg tenkte at det sikkert var fordi jeg hjalp til med å sette leiligheten i stand. Men nå, 3 år senere skal vi altså det - flytte sammen i den leiligheten...

Tor flyttet ut derfra for 2 år siden og Ole flyttet ut en liten stund senere. De hadde et veldig godt leieforhold til hun som leide den ut og hun syntes det var så trist at de flyttet. Siden hun eier flere bygårder i Oslo sendte Tor en mail til henne for fjorten dager siden om at han var interessert om hun hadde en leilighet med de og de kriteriene til utleie. Samme dag som Tor sender henne den mailen, får hun en oppsigelse på den "gamle" leiligheten hans. Jeg synes faktisk at det er ganske sprøtt. Hva er oddsen for det liksom?

Etter litt vurdering frem og tilbake har vi bestemt oss for å ta i mot tilbudet, og det blir faktisk litt rart fordi Tor og jeg skal flytte inn i en leilighet hvor vi allerede har masse historie fra, og den historien er ikke bare god. Det var en berg- og dalbane tid for oss det halvannet året han bodde der. Fra å være venner til aspirerende kjærester og så å ta det endelige skrittet. Det var en usikker tid for oss begge, med mye sårhet - vi var usikre på hverandre, på fortiden, fremtiden osv osv. Jeg var ekstremt usikker på hva jeg ville og ikke ville og Tor hadde en stor jobb med å motbevise mine forestillinger og manglende tillit. Vi kranglet mer i den leiligheten der enn vi noensinne har gjort her vi bor nå, samtidig hadde vi også veldig, veldig fine og gode stunder der.

Når jeg tenker tilbake på den leiligheten gir det meg en god magefølelse, men den er også en påminner om hvor mye ild og vann vi gikk gjennom for å ha det så harmonisk som vi har det nå. Dog ville jeg ikke vært en eneste av de erfaringene foruten, og jeg er faktisk uendelig glad for at alt ikke gikk på skinner, for da tror jeg faktisk ikke ting ville vært så bra som de er. Tor og jeg har snakket om det mange ganger, at alt det vi var igjennom fra da vi begynte å bli kjent og frem til den dagen vi bestemte oss for å satse på "oss" har gjort forholdet vårt sterkere og bedre. Jeg tror det er viktig å se på alle erfaringer som gode erfaringer, fordi man stort sett alltid vil kunne ta lærdom av dem. Klarer vi å ta lærdom av dem vil erfaringen vi møter på godt og vondt gir oss selvutvikling, og selvutvikling er en veldig bra ting!

Så, er det skjebnens ironi at vi nå havner tilbake i den leiligheten eller er det tilfeldigheter?
Neimen ikke godt å si, men jeg vet hva jeg velger å "tro" ;-)

Denne videoen illustrerer noen av minnene som popper inn i mitt hode når jeg tenker på tiden vi hadde på Torshov for 3 år siden:

Vis alle

Få din egen