La oss bli flinkere til å ta vare på hverandre, våre neste, stoppe opp og hjelpe fremmede som trenger det, SE på mennesker, vise interesse for dem vi ikke kjenner - hvem er dem?.
Dessverre er det ikke bare Jan Erik som har hatt det slik, og det er kanskje værst i de store byene våre.
Dessverre er det ikke bare Jan Erik som har hatt det slik, og det er kanskje værst i de store byene våre.
Da jeg var i hjemmesykepleien hadde jeg en baktanke i hodet for hver leilighet jeg trådte inn i. Jeg sa til meg selv: Når du går inn der skal du gjøre alt du kan for at denne dagen blir en GOD dag for dette mennesket, for kanskje er du det eneste mennesket de treffer i dag. Det er ofte ikke så mye som skal til... (og nå angrer jeg for at jeg allerede har postet "den største gaven" for den hadde passet perfekt nå.)
Takk dagbladet, for at dere lot en ensom mann sitt liv til syvende og sist fikk berøre mange mennesker med sin historie, og takk for at dere tok dere tid til å lete han frem fra samfunnets glemsel! Fred være med deg, Jan Erik Fosshaug - disse lysene brenner for deg:
Fantastsk at han til slutt fikk sin "tid i rampelyset", og at det som følge av artikelen er mange som nå går rundt og husker hvem han var. :)
SvarSlettLeste teksten, og tenkte på mye av det du snakket om etter hver dag i praksis i fjor; det å SE mennesker. Den gamle, skitne mannen som går ned gata, som folk tenker at de ikke vil "bli brydd av". Mennesker det også, akkurat som meg og deg. Bare ikke alltid med like heldig utgangspunkt som oss.
Flott at du la ut denne, søtami.. :)
Tankevekkende historie. Nok en gang kommer det fram: Vi må tørre å bry oss! Oppfordring til dere som er på Elins side: Ta kontakt med frivillighetssentralen der du bor. Bli besøksvenn! Du får faktisk mer enn du gir. En liten time i uka for deg kan bety en STOR forskjell for ett ensomt menneske.
SvarSlettI dag skal vi i minnestund til gode, snille Birger. Bjørn var hans besøksvenn, - og jeg ble det jo og. Så det blir noen som var glad i han som tar ett siste farvel.